Hva gjør man når regnet faller feil? Når voksne øyne klamrer seg til synsnerven på ett barn. Kroppen sitter ikke godt nok rundt skjelettet.​

Øyelokkene lukker seg ikke. Yrvåkent skraper de mot pupillene.

Hva gjør man når regnet når det deg til haka? Når du drukner.

Min sannhet er skrevet med blekket til en rosa glitter tusj. Sannheten er låst, gjemt bort og beskyttet av barndommens uskyldighet. Forseglet med løfte om beskyttelse.

Jeg er en livredd følelses kapitalist.

Kaos er fingeravtrykket mitt. Alt jeg tar i råtner. Planter knærne i bakken, benåd meg.

Har du sett inn i øynene til noen som ikke vet å elske?

Lengtet etter å fylle kroppen med fiendes ord. Latt en treskjærer forme deg med stemjern og klubbe.

De øynene får meg til å skrike etter mer. Blodet mitt pulserer. Som en hund legger jeg meg på ryggen.

Jeg ville hakket ut benmargen min for at de øynene skulle se på meg en gang til.

Varme hender møter huden min som brennende metall. Bandasjeres med usynlige filler. Lengter etter å bli tatt på, men cellene mine vrir seg i smerte.

På armen har jeg tre blomster. Risset inn i huden med svart blekk. De tre eneste blomstene som aldri kommer til å visne.

Når våren en gang kommer skal jeg love deg at jeg kapper resten av med hagesaks.

​

Prinsessen i tårnet

Alt den lille jenta ønsket var å fly med vinden. Hvordan kan noen ha hjertet til å fortelle henne at drømmene hennes bare var det, oppdiktede historier.

De samme bildene henger fremdeles på veggen, hilser på hverandre med høflige nikk.

Kan man egentlig klandre henne når den første hjertesorgen var hennes egen far?

Han som skulle vise henne verden fra sine skuldre. Han som fikk henne til å forstå at den tomme stolen ved middagsbordet var omsorg, at kjærlighet koster.

Pappa: Hannkjønn med barn Resultatet av gifteringer. En ekteskapskontrakt. Begjær i øyeblikket. Ett kapitel i en bok.

Den lille jenta trodde på deg når du fortalte henne eventyrene dine.

“Den lille prinsessa mi” lovet du. Tøylet som Rapunsel. Lært opp. Forlatt.

Du lovet. Den hvite hesten kom aldri.

Da den lille jenta listet seg ned fra tårnet var skrittene hennes ugjenkjennelige.

Forventningene hennes lot hun ligge. Hun prøvde i all sin fortvilelse å bygge seg selv opp igjen, murstein etter murstein. Murstein du hadde gitt henne.

Den lille jenta roper.

På bilder er hun oppstilt med en vissen valmue i hånda. Bilder malt i Barokkens farger. Hengt opp på veggen. Fanget i tiden.

Nå skulle de rives. Nedrevne jenter sloss ikke. For når knoklene blør fra skarpe tenner er det vanskelig å slå. Når bena ikke lenger føles som dine egne er det vanskelig å løpe.

Den jenta, hun ble nesten borte. Helt borte.

Men var det ikke det du ønsket?

​

Prinsessen på den hvite hest

Det rir en prinsesse på en hvit hest utenfor huset mitt.

Hun vet ikke at fluktruten allerede er planlagt.

Den lille jenta gråter, vrir seg i smerte.

Fanget.

Vi ser hverandre for første gang.

Når kaoset vrir seg i kroppen, kjemper for å ødelegge, klemmer hun hånden lett.

“Jeg går ingen vei”, skriver hun med rosa glitter tusj i håndflaten min.

​

Jeg drukner

Og du ga deg selv til havet.

De oppsamlede bitene er ikke sterke nok til å limes sammen igjen. Hendene er for blodige til å plukke dem opp.

De voktes så hardt inntil brystet at de nesten skjærer gjennom.

Under vann har du begynt å male på nytt.

Kanskje hvis du lar maleriene henge oppe litt til, hvis du klarer å se dem for det de er, slutter det å regne.