Blå

I hodet mitt flyr det pelikaner med språk i nebbet.  

De fyller det med store bokstaver, ord og setninger. Staver meninger på rekke og rad.  

Jeg skulle ønske jeg kunne åpne hodet til andre mennesker, titte nedi. Høre gresset gro. Smake luften.  

Forstå.  

La kroppen min smelte inn i selve livet. 

Ordene stokker seg på papiret. Svarte bokstaver. Hvit bakgrunn. 

De læres opp som små soldater i krig.  

Frosker som danser i dammen. Den grønne planten på rommet mitt snakker til meg.  Det bor små mennesker med tre fingre i trærne. 

Jeg er en blå dame.  

På et støvkorn som ikke eksisterer i andres øyne. Ser verden gjennom et kaleidoskop.  

Gul, lilla, rosa, grønn og blå.  

Jorda er et maleskrin. Fargene er atomer. Penselen knytter dem sammen.  

Kanskje hodet mitt eksploderer som Gulal under Holi. Jeg kjenner smaken av farger. Kjærligheten sprer seg som støt ut i hver celle. Våren spiller ut foran øynene mine. 

Trekker inn en annen luft.  

Kroppen rister med sjelen liggende på bordet. 

Blodet i hovedpulsåra fosser. Som et barn med sukker på tunga for første gang. 

Jeg spyler malingen av med høytrykkspyler før jeg går inn døra. 

Står gjennomvåt i håret midt i trekken. 

Det blå kan skinne litt for sterkt.  

Spinnende ildkule.  

Barnet i meg er fanget med strupelokket som gitter. Skriver navnet mitt med blod.  

Jeg drypper usynlig blekk i håpet om at andre skal se.  

Ingen tar kontakt. 

Hvordan deler jeg bursdagskaka når man ikke kan vise at den eksisterer? 

Jeg er en Pinus, uten noen å pode sammen med.  

Snart rives det opp med rota. 

⋅⋅⋅ --- ⋅⋅⋅ 

Hører du meg?