Håpet om frihet

(tale holdt på støttekonsert for Palestina)

I dette sekund faller bombene som regn over menneskene i Gaza. Hele familier utslettes, barn dør og det finnes ingen plass å flykte til.    

Og når jeg skriver dette har tatt valget om å være ett medmenneske som nekter å være stille. - fordi jeg tror på en fremtid der menneskerettighetene ikke bare er ett løfte, men en realitet, for alle.  

Menneskerettighetene 

Vi lærer at alle mennesker er født med de samme rettighetene: retten til liv, trygghet og retten til et liv uten frykt.  

Men hver dag i Gaza ser vi hvordan disse rettighetene blir knust - så systematisk og brutalt at det er kan være vanskelig å forstå.  For viss vi hadde forstått hva som skjer i Gaza, hvordan kan vi da, som medmennesker, sitte å se på at slike brudd begås?  

Ahmed Shabat 

Ahmed Shabat. Han var bare tre år gammel når han ble funnet alene gråtende, på et sykehus, med beskrivelsen WCNSF – wounded child, no surviving family Tre år. Ingen foreldre å klemme.  

Ingen hånd å holde.  - Ingen til å tørke tårene.  

Når vi tillater at slike ting skjer. Da har menneskerettighetene sviktet. 

Når palestinske hjem jevnes med jorden, knuses ikke bare vegger og tak – men drømmer, minner og håpet om en fremtid. 

Når familier flykter fra bomberegn uten et sted å gjemme seg mistes retten til å leve i trygghet. 

Og når barns liv blir sett på som mindre verdt, når små kropper bæres bort fra ruinene – da svikter vi ikke bare som medmennesker. Vi svikter menneskeheten. 

I ett øyeblikk hadde han en familie, drømmer og en fremtid. I neste øyeblikk var alt borte.   

Hvordan forklarer vi Ahmed at hans rettigheter betyr noe? At hans liv har verdi?  

Historien om Ahmes Shabat er ikke bare en del av en statistikk eller en nyhetsoverskrift – Det er historien om ett menneske. Historien om ett ekte barn.  

Å tenk deg, det kunne vært ditt barn eller din lillebror. 

Og det kunne vært deg som fikk i oppgave å prøve å finne familien din igjen blant de over 10.000 menneskene som ligger gjemt under ruinene i Gaza.  

Verdenserklæringen om menneskerettigheter 

Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier at «alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og rettigheter.» Men hva skjer når denne friheten ikke betyr noe? Når menneskers verdi ikke blir tatt på alvor? Når rettighetene blir til tomme løfter? 

Når verden har blitt så kald at den bare ser på at Palestinske foreldre må forklare barna sine hvorfor deres liv er mindre verdt.  

Det er da vårt felles ansvar å gjøre noe. 

Kjære palestinere 

Kjære palestinere, vi ser dere. Vi ser ikke bare bombene som faller, men også motet deres som aldri svikter. Vi ser ikke bare ruinene, men også drømmen om frihet.  

Til alle oss andre  

Til alle oss andre. Ikke tro at solidariteten som vises på sosiale medier er nok. Liksene våre, delingen og bildene betyr noe. De er starten. Men de må følges opp med handling.  

Vi må tørre å bruke stemmen vår, hver dag, til å stå opp mot urettferdigheten og for menneskene som befinner seg i Gaza. Vi må også tørre å stå opp for de menneskene som nå har blitt drevet vekk fra hjemmene sine, fra landet sitt og for de som har mistet alt.  

For det er de små tingene i hverdagen som:  

• Å delta i demonstrasjoner 

• Støtte organisasjonene som jobber på bakken i Gaza 

• Og kreve at våre politikere tar et tydeligere standpunkt 

Det er handlinger som betyr noe. Handlinger som det vise verden at vi ikke finner oss i grusomheten.  

Ingen stemme er for liten  

For ingen stemme er for liten, og ingen handling er betydningsløs. I kveld har vi et valg. Vi kan velge å glemme, eller vi kan velge å handle. Jeg ber dere - velg handling. For Ahmed.  

For alle barn i Gaza som venter på at verden skal bry seg nok til å handle.  

For vi svikter ikke bare dem – vi svikter også oss selv og alt vi står for.  

Så la oss derfor ikke bare håpe på en bedre fremtid – la oss skape den.