Når lærte du at din kropp ikke tilhører deg?

(tale holdt den 8. mars)

Første gang jeg lærte at slag betydde kjærlighet var når jeg var 6.  

Da kom jeg gråtene til læreren min og fortalte at en gutt i klassen hadde slått meg. Ett hardt slag i fjeset. “Han er bare forelsket” fikk jeg beskjed om.  

Da jeg var 10 lærte jeg at jenter ikke kunne spille fotball.  

Vi kunne stå å se på. Vi sparket ikke hardt nok, løp ikke fort nok og forstod ikke spillet.  

Da jeg var 12 stod jeg for første gang med hodet nede i doskåla.  

Hele min verdi som jente. Verdien min som menneske var den jeg så i speilet.  

Jeg hatet den jenta.  

Jenta som snakket for høyt, for mye og sa meningen sin. Jenta som ikke var pen nok, tynn nok eller bra nok.  

Da jeg var 16 hadde jeg min første hjertesorg.  

Pappa.  

Han slo aldri med knyttneven, men med ord. Han lærte meg at mine følelser skulle temmes. Han lærte meg at kvinner skulle ta imot og at hele verden balanseres på skuldrene til menn.  

Da jeg var 17 ble jeg voldtatt.  

Voldtatt. 

Da stoppet verden. Den jenta jeg forlot der inne bak containeren så jeg aldri igjen. Den naive, godtroende jenta som tenkte at noe slik aldri kunne skje henne. Hun ble borte på sekunder.  

Det var ikke som på film, jeg gråt ikke i dusjen.  

Jeg eksisterte bare.  

Lå under dyna med lyset på i dagevis. Bannlyste alle ord som kunne minne meg på det.  

Den eneste måten jeg klarer å beskrive det på er som om noen hadde dyttet meg ned fra 5 etasje, bare at jeg selv stod igjen oppe å så på. Jeg var ikke død, men sjelen min var borte.  

Etterpå kom spørsmålene. 

Hvordan kunne du la noe slikt skje?  

Hvorfor var du ute så sent?  

Hva hadde du på deg?  

Hvor lenge skal du la dette påvirke deg? 

Spørsmålet om hvordan en mann kunne tillate seg å stjele sjelen til en ung jente på 17 kom aldri. Spørsmålet om hvorfor folkene rundt aldri grep inn kom heller ikke. 

Jeg forteller ikke denne historien fordi den er unik. Jeg forteller den fordi den ikke er det. 

En av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt eller voldtektsforsøk. 

En. Av. Fem. 

Og hvert år drepes over 50.000 kvinner av de som skulle gi dem trygghet.  

Anette, Mai, Lise.  

De er alle kvinner som hadde hjerter som sluttet å slå fordi en mann bestemte at det skulle være slik.  

Dette er ikke tall. Dette er liv knust. Dette er verdener ødelagt. 

Vi lever i en verden der vi lærer jenter at slag betyr kjærlighet, men ikke gutter at kjærlighet aldri betyr å slå. 

Vi lever i en verden der vi lærer jenter å være redde for mørket, men ikke gutter å være lyset. 

Vi lever i en verden der vi spør hvorfor hun ikke kjempet hardere, men aldri hvorfor han ikke stoppet. 

Voldtekten jeg gikk gjennom er ikke en isolert hendelse.  

Den er ikke en tilfeldighet. Den er ikke et uhell. 

Den er et symptom.  

Et resultat.  

En uunngåelig konsekvens av et system bygget på grunnmuren av kvinners lydighet. 

Dette systemet har blitt bygget og opprettholdt gjennom generasjoner. Det er blod og tårer båret på skuldrene av mine og dine kvinnelige forfedre. Deres arv. 

Fra kvinner ble fortalt at de var menns eiendom. Til min mormors generasjon som skulle leve ut husmorsdrømmen. Til mammas generasjon som ikke ble tatt på alvor. 

Og tror du kampen er vunnet? Tror du dette er historie? 

I Afghanistan tar Taliban jenter ut av skolen. 

 I Iran blir unge kvinner banket til døde for et synlig hårstrå.  

I USA reverseres abortrettigheter som tok generasjoner å vinne.  

I Polen dør kvinner i sykehussenger fordi leger frykter fengsel for å redde dem. 

Dette er 2025.  

Dette er nå. Dette er vår virkelighet. 

Historien har lært oss en brutal sannhet:  

Når en rettighet faller, følger en annen. Når en stemme stilnes, trues alle stemmer. Når én kvinnes kropp kontrolleres, er ingen av oss virkelig fri. 

Så her står jeg. 

Jeg ble fortalt å glemme. Å komme meg videre. Å legge det bak meg. 

Men det handler ikke om å glemme. Det handler om å huske på en annen måte. 

Det handler om å bygge noe nytt av det som ble ødelagt. 

Jeg ser et samfunn som kan være annerledes.  

Et samfunn der en lærer sier "Det er ikke greit å slå" i stedet for "Han er bare forelsket." Der en 12-åring slipper å hate sitt eget speilbilde.  

Der en 17-åring ikke mister sin sjel bak en container. 

Jeg ser eldre kvinner med erfaringer de aldri fikk sette ord på. Jeg ser unge jenter som ikke skal behøve å gå gjennom det samme. Jeg ser menn og gutter som ønsker å bryte ut av de samme mønstrene. 

Kampen for forandring begynner med at vi bryter stillheten. 

Den fortsetter når vi lærer våre barn at respekt ikke er valgfritt. 

Den styrkes når vi bygger systemer som beskytter, ikke anklager offeret. 

Den vinnes når vi alle - uansett kjønn - krever en verden der frihet og trygghet ikke er et privilegium, men en rettighet. 

Noen ganger føles det umulig å endre verden. Men vi har allerede begynt. 

Så her står jeg. Men jeg står ikke alene. Vi er her. Sammen. Vi snakker. Vi lytter. Vi tror på hverandre. Og vi gir oss aldri.