Retinol

Her sitter jeg med retinol øyemaska mi på og frykter dagen jeg første gang viser tegn på å ha levd. Låst inne fra første åndedrag, oppfostret på frihet.  

Leker martyr, uten å ta sjanser.  

Lufta utenfor døra kan få neglebåndene til å krølle seg.   

Jeg holder pusten. 

Løper i sirkler på badet mitt. Klemmer doskåla tett mot brystet.  

Ser du hvor tragisk jeg er? Filmer meg selv gråte for å kunne se tårene trille engang til.  

Tråkker på synlige brennenesler i høyt gress. 

Du sa det selv.  

Igjen og igjen. 

“Hvis du fortsetter nå, dør du”. 

I den rosa hjerte dagboka mi står det hvordan man kan forsvinne. Jeg fargelegger sidene enda i håp om at noe magisk skal skje uten at jeg trenger å gjøre noe.  

Jeg savner bløtkaka jeg ikke spiste i konfirmasjonen. Øynene rundt meg var nok til å mette. 

Jeg elsket det.  

Sulten.  

Magen som skriker etter mer.  

Bikinien er tørr for 5 året på rad. Er det mulig å drukne i medlidenhets tårene på puta?   

Jeg er svak.  

Svakhet er styrken min.   

Skriver egen smerte ned på papiret. Forsvinner jeg inn i teksten hvis jeg skriver langt nok? 

Bedøvet. 

Gi meg en diagnose. Jeg skal bruke den i krig. 

Som en helt strør jeg salt i såret, publikum klapper. 

Ser du det nå?  

Neste sommer skal jeg dyppe hodet ned i iskaldt vann. Sole håndflaten. Jeg skal danse naken med heksene i skogen.  

Tråkke barbeint over brenneneslene.  

Bare gi meg litt tid.